Isdrift steinbru

ISKALD VIRKSOMHET
Av Odd Winger - fra Årbok 1989 - 90 Groruddalen historielag

MENNESKENES BEHOV og muligheter endrer seg fra generasjon til generasjon, nye problemer, men også nye løsninger oppstår, vår evne til å utnytte omgivelser og med skapninger er stor, på noen områder så stor, at det nærmer seg til katastrofe - tenk på forurensingene. I hvert fall ligger det en kjede av halvglemte virksomheter bak dagens nordmenn, i kjellere, på loft og museer, som antikviteter i stua kan vi se minner om dem, i arkiver, biblioteker og i eldres erindringer lever de sitt gjengangerliv. Utøverne kan være gått bort, de som engang betalte dem for tjenester og produkter også, men vi mennesker gir ikke gjerne avkall på vår fortid, så dermed blir bøkkeren, hjulmakeren, hovslageren, steinhoggeren, gjørtleren og andre, som isleverandøren, deler av historien.
Et fellestrekk hadde de gamle yrkesutøvere, de for som regel ikke hardere fram mot naturen enn at den tålte det og i hvert fall fikk muligheter for å ta seg opp igjen. De hadde sikkert ikke mindre vilje til rovdrift på omgivelsene enn dagens mennesker, de manglet bare våre effektive hjelpemidler, sammenliknet med dagens maskiner og systemer var redskapene deres beskjedne, de og naturen kjempet på noenlunne like fot, virksomhetene gikk for seg i beherskede former.

"Svans" var det populære navnet på saga som ble brukt bade i tømmerskogen og til isskjcering. Det var en tung jobb d skjare i stålis, sd noen hjalp seg med d feste et tungt lodd i den frie enden. Foto: Norsk Teknisk Museum, neg.nr. NTM 14836.

På Grorud
Grorud ga eksempler på dette, noe industri var det der for en 50-60 år siden, og denne svinet vel til Alna ("Lorta"), men stort sett hadde de 3 000 som bodde der et rimelig forhold til natur og miljø, bøndene levde av hva åkrer, husdyr og skog kunne gi, steinhoggerne fant et beskjedent utkomme i syenitten på Ravnkollen, og noen, som Karl Birger Grøtvedt, gjorde seg et levebrød av naturis.
Denne røslige karen fra Degernes i Østfold var først politimann, drev så en furasjeforretning (hestefor), men i september 1923 kjøpte han "Frankrig" på Grorud av Anna Otnes, enke etter August Otnes. Denne eiendommen som gikk fra Hagan ved Bergensveien og en kilometers vei nordover langs Ravnkollen hadde en ganske spennende historie.

Den var opprinnelig husmannsplass under Grorud gård, ble i januar 1887 overdratt til gruveselskapet Société miniére de Grorud (Grorud Grubekompagni) for så å gå fra hånd til hånd blant kjente Aker- og Oslo-folk, gruvevirksomheten i området ble det jo snart slutt på, og de minnene som var har Oslo kommune slettet for godt gjennom kjempeanlegget på Huken.
Grøtvedt startet isforretningen sin med Steinbruvannet som basis og med islageret på egen grunn. Avtalene i den forbindelse har jeg ikke klarlagt, men da Akers kommune i 1928 innledet ekspropriasjon av det ca. 270 mål store nedslagsfeltet omkring vannet, ble mange oppsittere nevnt i de kommunale dokumentene: Borrebæk, P.H. Snellingen, Otto P. Hoff, Oslo K.F.U.K., Martin Hansen, Nanseth, Hammerstad, Einar Andersen og Lars Haugen.P.H. Snellingen på Romsås med eierandel også i Øvre Grorud gård hvor Grorud senter ligger nå, var den største grunneieren og den som opprinnelig ga Grøtvedt tillatelse til å ta ut is på Steinbruvannet.

Det var slike skap man hjalp seg med i kampen mot varme og ødelagte matvarer. Iskammeret er øverst, blokkene matte skjæres nøyaktig til. Foto: Norsk Teknisk Museum, neg.nr, NTM 7.5699.

"Istida"
Karl Grøtvedt virket på Grorud i bare åtte år, i romjula 1931 døde han, 44 år gammel, etter å ha pådratt seg lungebetennelse. Hans kone Helga Grøtvedt avviklet forretning og eiendom, i 1938 etter å ha flyttet fra Grorud, solgte hun "Frankrig" til Olav Lona.
Da var den norske "istida" ved veis ende, selv om Oslo Ismagasin på Årvoll var i gang inntil for 21 år siden, hva vi kan lese om i Gro Hoddeviks intervju med Olga Høvik i Historielagets forrige årbok. Moderne kjø-leteknikk hadde skjøvet naturisen ut av markedet.
Bransjen var også på andre måter usikker, tenk bare på den siste østlandsvinteren med verken snø eller is å snakke om. Steinbruvannet ligger 257 meter over havet, men det skal skikkelig og langvarig kulde til før temperaturen i de over 665 000 kubikkmeterne med vann er brakt ned til de minst fire plussgradene som ferskvann må ha for å kunne danne is på overflaten, for saltvann er grensen O grader (Norsk Sjøfarts-leksikun). Det skulle være solid is, helst 60 centimeter tjukk stålis. Den ble skåret ut i blokker på l x l x 0,60 meter, disse ble delt, så de passet til isrommene i de zinkkledte skapene som var forgjengerne til vår tids kjøle- og fryseskap. Målene ble angitt i tommer, 18 x 8 x 14 (Gro Hoddeviks intervju).
Ispleie
Det var konkurranse om kundene, isen skulle være av kvalitet og måtte pleies fra den la seg seinhøstes til den ble skåret i februar, det gjaldt å skrape og børste flaten som skulle skjæres, den skulle være rein, fri for slapsets - og tobakkspytt. Karl Grøtvedt hadde Oskar Førresdal - nå bosatt i Sandefjord - og avdøde Leif Solli som fast ansatte. Sønnen Kåre Grøtvedt, jurist og mangeårig kommuneansatt, tok også et tak med. Under kjøringen fra Steinbruvannet til bingen nedenfor "Nystua" på Grøtvedts eiendom hvor artikkelens forfatter bodde i sju år, ble det brukt gamp og kjørekarer fra vognmann Lars Laumb nederst i Trond-heimsveien og Grorud-gårdene. Det var livlig langs Bergensveien når isen ble skåret og kjørt. Opprinnelig ble det brukt "svanser" til skjæringen, og det er snart gjort å tenke seg hvor hardt det var, selv om gløgge isskjærere hengte et tungt lodd i den enden av saga som var under vann. Grøtvedt brukte etter sønnens opplysning ei sirkelsag med diameter stor nok til å skjære gjennom isen, den var satt på en lang sladde og ble drevet av en bensinmotor.

Det gjaldt å kjøre slådden støtt både når de sagde isen på langs og på tvers - "langsøm" og "tverrsøm" som Oskar Førres-dal kaller det. Blokkene ble trukket opp av vannet med sakser og haker. Hvordan arbeidet foregikk kan interesserte se på Norsk Filminstitutt, der har de er kort opptak fra øvre Arvolldam.

Siste akt
Grøtvedt kom inn da naturisen langt på vei hadde utspilt sin rolle som kjølemiddel. Aftenposten fortalte i 1932 at en islast til Sverige i april gikk for kr 7,50 pr. tonn, det ble regnet som svært dårlig. En last representerte fra 50 til 100 tonn, skrev avisen som opplyste at det i begynnelsen av 1930-tallet gikk ca. 3 000 tonn naturis til utlandet fra distriktene rundt Oslofjorden. I 1898 skal Norge ha eksportert ca. 500 000 tonn is, og England var en hovedavtaker.
Grøtvedts kunder, institusjoner, private husholdninger og næringsdrivende i matvarebransjen, holdt til i nærheten av Grorud, men han leverte også is dl Ullevål sykehus. En Ford lastebil, modell 1929, var til god hjelp i leveringen om sommeren. Bilen ble også brukt på Steinbruvannet, og der gikk den gjennom isen en vinterdag i 1931. Oskar Førresdal satt ved rattet, og han klarte å hoppe ut i siste øyeblikk. Det var litt av en opplevelse for oss unger da det kom dl dykker og bilen ble trukket opp fra åtte meters dyp.
Bingen
Mens leverandøren ventet på varmegradene, lå isen lagret i en binge på det nåværende Bergensveien 43, den var påca.25x20x5 meter og hadde altså plass til atskillige blokker. Disse lå i fuktig og luftfri sagflis, mellom var det stukket inn bord for å hindre at blokkene smeltet sammen til et isfjell på omlag 2 500 kubikkmeter. Bakhunen i sidene på bingen kunne flyttes og blokkene trekkes ut på ei lasterampe. Skadde blokker ble malt opp til isbiter, de ble brukt til fiskekasser og i hånddrevne iskrem -kverner der fløte og egg ble sveivet til iskrem i en beholder med tettpakket is rundt.

Innenfor gjerdet her ved Bergensveien 45 lå Karl Grøntvedts isbinge i mange år. Noen hundre meter mot høyre var "Frankrig", et feilaktig navn siden det var et belgisk gruveselskap som kjøpte det i 1890-årene. Foto: Odd Winger.

Eldre folk husker nok både dem og "iskremene", tiøres som regel, men til 17. mai: 25-øres!
Begge størrelser ga smaksopplevelser som sikkert var på høyde med den moderne unger har når de omsider har klart å velge ut noe av det svære utvalget av finurlige iskremsorter som blir markedsført under elegante navn.

Stemninger
"Istida", de godt og vel hundre år den varte, satte av minner hos dem som på et eller annet vis kom den på nært hold, det var karavanen av gamper som dro sine geitdoninger med tunge lass nedover Bergensveien, blokkene som ble kippet inn på isrenna ned til bingen, minner om mennesker og dyr i arbeid, om liv, rørsle, om rein kald luft, lukt av våt sagflis.
Og på varme sommerdager; fine, kalde gufs fra de bitene av Steinbruvannet som lå lagret nede i sagflisa.
Vinterstid kunne arbeidet med isen være stritt både for gamp og arbeidere, men det var ikke noe enestående for isskurden, arbeidsfolk var vant til å bruke kroppen utendørs året rundt og tok forholdene som de var. Og så smakte jo matpakka og nykokt kaffe rundt bålet på bredden av Steinbruvannet fint da, mens gampene sto med bislene ute og gumlet i seg høydottene sine. Foran seg hadde de Steinbruvannet som har vært til god nytte opp gjennom åra, helt fra det for første gang ble demmet opp i 1795 for å sikre vannføring til sager og møller langs Alna, til det i dag gir Groruddalens befolkning noen av de fineste bademulighetene i Oslo-området. Fra 1936 til 1971 var det en del av byens drikkevann, og det var en tung tid for badelystne, dammen i Støytrenna nedenfor var en dårlig erstatning for en befolkning som stadig vokste i takt med en desperat utbygging av den gamle jordbruksbygda Østre Aker. I kampen mot svettende geitost, blåsur melk, kjøtt med "en tone" og andre følger av for mange varmegrader, har Steinbruvannet altså spilt sin rolle, under Karl Grøtvedt, men kanskje også tidligere. I mange år sto det rester av en binge på vestsida av Bergensveien, mellom Nordre Gruesletten og de kommunale boligene på Skogstad og Fjeldhammer. Jeg er blitt fortalt at det ble lagret is for Karl A. Jensen der. Dette firmaet i kjøttbransjen med sitt kjente utsalg i Torggata 5 a hadde 260 ansatte, framgår det av en firmaberetning fra 1924. Der står det også at firmaet snart ville ha sitt nye kjøleanlegg etter moderne prinsipper ferdig. Jensen skal ha fått isen sin skåret i Romstjern ovenfor Steinbruvannet. Dette høres ikke urimelig, i hvert fall forhandlet Akers kommune med "Grosserer Jensen" da den ville overta Grorud-vannenes nedslagsfelter for å sikre framtidas befolkning i det daværende Aker drikkevann. Jensens eiendom lå ved Søndre Aurevann, der også en annen kjentmann blant hovedstadens forretningsdrivende, Franz Schuitz, hadde eiendom.
Vi som lærte å svømme i det og husker opplevelsene med skruskøyter på ny stålis der om høsten, har et kjærlig forhold til Steinbruvannet, og det har vel også fiskerne som var ute etter gjedde og åboren, jegerne også kanskje, fra blanke høstdager når de sto på stand oppunder Røverkollen mens bikkjene gaulet og jog harepus inn i døden på rimfrosten.
Og så skiløperne, da i sig på Bergensveien eller langs ei slingrende løype på vannet kloss inntil.

Ulykken
For Grøtvedt ble omleggingen av Steinbruvannet til drikkevannsreservoar en ulykke, han anla egen dam på eiendommen sin under Blåveislia nær isbingen. Demningen makter ikke trykket av vannmassene og ga etter to ganger i 1931, første gang grov vannet seg under demningen og sto himmelhøyt før det fosset over Bergensveien og nedover gardbruker Jørgen Nordlis jorder der stabburet ble revet med av flommen ned mot Alna, andre gang, natt til 4. desember 1931 gikk demningen over ende. Heldigvis gikk ikke menneskeliv tapt, men for oss som bodde fem-seks meter fra demningen ble det en minneverdig opplevelse, særlig fordi vi unger pleide å balansere på den om dagen. Og hva om bruddet hadde skjedd et par måneder seinere med isskjæringen i full gang?

Fortida
Viktig som kjøleteknikken er for oss alle, er det skrevet mange og tunge verker om emnet, interesserte finner dem på bibliotekene, også i Norsk Teknisk Museums på Kjelsås. Referater fra den tekniske del av framstillingene hører ikke hjemme i en artikkel som denne, men hva de forteller om fortidas kjøle midler er interessante. Marco Polo kunne berette at kineserne hadde sine metoder til å fryse vann for 5 000 år siden, og vi får håpe at han hadde rett i det. Derimot er det sikkert at menneskene ikke bare har hjulpet seg med is fra innsjøer, tjern og dammer, men også har brukt snø fra høyfjell, kjølt ned vann i svære krukker ved hjelp av stråling i klare netter og skapt kuldegrader ved hjelp av kjemiske blandinger, i det 18. århundre skal det ha vært innpå 15 forskjellige snøblandinger der temperaturen kom ned i -32,8 grader C.