ISDRIFTEN PÅ VESLETJERN
Av Knut Skatvedt - fra  Årbok 1989 - 90 Groruddalen historielag

I ÅRBOKEN for 1987 skrev Gro Hoddevik en artikkel om "Oslo Ismagasin på Årvoll" der hun fortalte om isforretninger i Groruddalen.
En av disse drev min far, Martin Skatvedt, i tilknytning til gårdsbruket på Kalbakken. Han kjøpte gården i 1918 og til denne hørte det ca. 90 dekar skog fra Apalløkka mot Alunsjøen. Her var det også steinbrudd - Wingerfjellet og Greiplassen - foruten halvparten av Vesletjernet. Den andre halvparten av tjernet tilhørte Aker kommunes skoger. Kalbakkens del var på ca. 7 dekar. Etter oppdemmingen i 1960 ble hele tjernets areal fordoblet til 32 dekar og gjort i stand til badedam.
Kalbakken med skogen ble kjøpt av Aker Kommune under trussel om ekspropriasjon da Aker skulle bringe med arealer som "medgift" ved sammenslutningen med Oslo i 1948.
Da far i 1923 begynte å skjære is for salg i Oslo, fikk han leid retten til den andre delen av Vesletjern også.
Far drev istrafikken for egen regning i 15 år og bortforpaktet den fra 1938 til Tolief Løken, som fra før drev sin isforretning på Økernbråten.
De første årene ble isen transportert med hest fra Vesletjern om vinteren ned til gården, ca. l km vei. Det ble bygget en isbinge bak låven, omtrent der Kredittkassen har sin filial i dag. I 1928-29 ble det bygget ny isbinge ved tjernet i et steinbrudd ovenfor det gamle klubbhuset på Greibanen. Samtidig ble hele isdriften mer mekanisert med kjerrat direkte fra tjernet til isbingen.
Lagerhuset - isbingen - ble bygget enkelt uten tak. Tømmerstokker ble borer ned i bakken med ca. 2 m avstand og kledd på hver side med simple bord eller bakhon. Mellomrommet var på ca. 20 cm etter tømmerstokkens tykkelse, og dette ble fylt med sagflis for isolasjon. Det var bruk for mye sagflis, for hele islaget inne i bingen ble også dekket med et tilsvarende flislag. Etter hvert som isen ble tatt ut om sommeren, ble flisa måket av det øvre laget eller floa og brukt til å dekke isen som lå igjen. På den måten lå all dekkeflis igjen i bunnen på bingen om høsten. Den ble kjørt ut med hest og kjerre for å brukes på toppen igjen etter et nytt innlegg om vinteren.
Det var ikke større sagbruk på Grorud, så sagflis ble hentet på Losby på Lørenskog og fra Brekke Bruk i sørenden av Maridalsvannet. Like inntil isbingen var det bygget et mindre daglager der isen ble gjort klar for levering ved å spyles ren for sagflis og eventuelt bli skåret opp til skapblokker eller bli hakket opp ril isbiter for sekketransport til fiskeforretninger, restauranter eller Diplom-Is.

Den motordrevne issagen på Vesletjern, Foto: Knut Skatvedt
Salg og transport
Fra Kalbakken ble mesteparten av isen solgt engros som tonnvare til større brenselsforretninger i Oslo, som f.eks. Forende Kulimportører A/S, Chra. Kul-og Vedbolag og Bestumkilen Kuloplag. Disse drev isomsetning i sommertiden som utfyllingsarbeid når brenselomsetningen var liten. Noe is ble solgt som "skapblokker" på Grorud til kjøpmenn og husholdninger før de fikk elektriske kjøleskap. Isskapene og iskassene var gjerne treskap innvendig kledt med sink og med plass til en skapblokk øverst og en i bunnen. Ettersom isen smeltet i i skapet, måtte smeltevannet fjernes, fortrinnsvis ved å føre det i rør til kloakk. Skapblokkene hadde gjerne en standardstørrelse og veide ca. 3 5 kg. Blokkene ble båret inn med et klede omkring (jutesekk) for de var både våte, glatte og kalde. Om sommeren var isomsetningen mye av en transportforretning. På Kalbakken gikk for det meste 2 lastebiler i istransport.
De første årene med små lass på T-Ford, de såkalte "pedalforder". Nedover Sinsenbakkene var det stor påkjenning på stagbremsene. Det var stor glede på sjåførene da vi fikk den første Federal lastebil med hydrauliske bremser. Det ga en annen trygghet og lasstørrelsen kunne økes.
Isen ble betalt pr. tonn, og alle lass ble veiet på "høyvekta" på gården. Denne vekta var bygget for å veie hestelassene med høy som kom Trondhjemsveien fra distriktene lenger nord. Det var livlig om morgenen når høylassene til vognmennene i byen skulle veies. Høyomsetningen minket i slutten av 20-årene etter hvert som bilene overtok hestens rolle i bytrafikken. Fellesmeieriet stoppet forresten ikke utkjøring av melk med hest i Oslo før i 1957.
Iskvaliteten
De hygieniske krav til isen ble overvåket av Aker Helseråd, som stilte samme krav til isen som til drikkevann. Det var f eks. badeforbud i Vesletjern, noe som naturligvis skapte misnøye blant folk om sommeren. Det ble arrangert massemøter på Folkets Hus for å få opphevet badeforbudet eller stoppet isdriften - uten at disse krav førte frem.
Isen skulle være helt klar og gjennomsiktig. Det var et mål på fin kvalitet at avisen skulle kunne leses gjennom en isblokk. Om høsten før det ble kaldt måtte tjernet renses for gras og kvister og f eks. vannliljer som det grodde en del av der.
For å få den fine kvaliteten i såkalt "stålis" måtte en unngå at det frøs inn snøskorpe i isen. Det var særlig spennende hvordan været var ider den første isen la seg. Var det barfrost, ble det fin is. Det var også viktig at den ble bæredyktig for hest og mann før den første snøen kom. Tilfrysing av snøsørpe ga "stoppeis" - en kvalitetsfeil som kunne føre til at isen ikke var salgbar. En gang tjernet var i ferd med å fryse til i 

Isblokkene ledes fra tjernet opp på kjerraten, foto: Knut Skatvedt.
snøvær, fikk far tak i en påhengsmotor til båten og kjørte og kjørte for å uroe snøsørpa slik at ikke isen skulle legge seg før snøværet var over.
Det kunne være mye arbeid med å holde isen snøfri hele tiden frem til skjæring. Det var særlig to grunner til at isen måtte holdes snøfri: For det ene å unngå stoppeis, og for det andre ble isen raskere tykk uten et isolerende snølag. Når ca. 10 dekar isflate skulle holdes ren for snø, nyttet det lite med håndmåking. Det var hesten som måtte dra snøen vekk og inn på land. Traktor til slikt arbeid var utenkelig enda. Av snøskuffer var det to ryper som ble brukt. Den ene hadde 2 faste sider på 70-80 cm høyde i en avstand på snaut 2 m og med en baklem som kunne løftes opp for tømming inne på land. Den andre typen var lik en stor moldskuffe som ved hjelp av armer på sidene kunne tippes rundt for tømming.

Fra mottaket i isbingen, med kjerrat og slisker, foto: Knut Skatvedt
Før isen var sikker, var det et problem å fjerne snøen. Ofte hendte det da at hesten gikk igjennom isen, og den kunne ikke komme opp igjen uten hjelp.  Først måtte den frigjøres fra snøskuffen ved å ta ut selepinnene og den andre kjørekaren klargjorde sin hest til å dra i en lang line med en krok som ble huket i selen på hesten som lå i vannet. Over en trelem ved kanten av råka ble hesten trukket over iskanten. Tok det litt tid før den kom opp, og det i tillegg var kaldt, måtte nok både hest og mann snarest komme ned til gården og i hus.
Isskjæringen

Denne foregikk gjerne i siste delen av februar. Etter den tiden ble det normalt ingen tykkelsevekst på isen. Dessuten begynte solen å ta såpass at isen kunne bli "pipete" med redusert kvalitet.
Skjæringen med den store, grovtannede issagen var et tungt arbeide. Flere mann arbeidet sammen og skar ut blokker på 24 tommer i kvadrat. (24" er l alen== 63 cm.) Tykkelsen var naturligvis avhengig av hvor kald vinteren var, fra 40 til 70-80 cm og blokkene veide ca. 150 til 250 kg. De første årene ble som nevnt blokkene fraktet med hest l km ned til gården. Blokkene måtte da først opp på isen, deretter opp på doningen. Med en ishake ble blokka trykket kraftig ned i vannet, og når den med oppdriften skjøt opp igjen, huket to mann tak med ishaken og dro den opp på isen. Sleden var lavest mulig - en enkel plankeramme lagt oppå en geitdoning. Nede på gården ble blokkene heist enkeltvis opp i bingen ved at hesten dro en line bortover Kalbakkveien mens isblokka var festet til en saks i den andre enden. Via enkle taublokker oppe og nede løftet hesten opp isblokka. Det måtte være rolige og veldresserte hester (og folk) til den jobben.
Et stort fremskritt var det da far med hjelp av en mekaniker konstruerte en motorsag drevet av en bensinmotor. Et sirkelsagblad skar opp rutenettet. Det var viktig at sagbladet ikke skar helt igjennom, for ellers ville ikke blokkene bære maskinen enkeltvis. Dersom det kom vann opp i sagskåret, kunne dette dessuten fryse til om natten igjen. Dersom det sto igjen et par cm, var det lett å spette ut flak på f. eks. 10 blokker og fløte dem bort dl kjerraten. Med et bredt 
spett riktig plassert i sagskåret var det lett å dele opp flaket i enkeltblokker som med ishaken ble ledet inn på  kjerraten. Denne kjerraten var en grov, endeløs kjetting påmontert medbringere med ca. 3 m avstand. Kjettingen ble drevet av en traktor og trakk med seg isblokkene på et sliskesystem som begynte under vann og endte i isbingen. Sliskene var en bane av trelemmer med sidekanter for styring av blokkene, med tynne jernskinner som blokkene skled på. Når blokkene kom til isbingen, sto mannskapet der med ishaker i hendene og isbrodder på støvlene klar dl å lede dem på sliskene for å stue dem på plass en flo om gangen. Til slutt ble hele bingen dekket med sagflis klar til å møte en ny sommersesong med behov for avkjøling.
Med økt utbredelse av elektriske kjøleskap og frysemaskiner er driften av naturis gått over i historien, og isdriften fra Vesletjern stoppet helt opp snart etter krigen.

Isbingen ved Vesletjern. Nederst t.h. skimtes dansegulvet på Greiplassen. Foto: Knut Skatvedt.

Vil du vite mer om isdrift les artikkelen om isdrift på steinbruvann - Kald virksomhet

[Ammerudgårdene] [Ole Braaten] [Isdrift på Vesletjern] [Hytteliv ved Alunsjøen] [Hytter i Ammerudskogen] [Isdrift på steinbruvann] [Lillomarka og Lilloe slekta]