Ole Braaten

OLE BRAATEN FORTELLER OM KRIG OG FRED
Av Erik Aurbakken - fra Årbok 1995 Groruddalen historielag

OVER TELEFON fikk jeg et forslag om å ta en prat med Ole Braaten. Han er gammel, husker godt og har mye å fortelle, ble det sagt. Dette viste seg å være riktig. En ettermiddag vinteren 1995 sitter jeg i stua hos Ole Braaten i Parkenga 2 og prater med mannen som mener han er 92 år gammel, og det er ganske riktig. Det ble en lang prat, en kaffekopp, en kikk i en innholdsrik bokhylle og i gamle dokumenter og noen ord med datteren, Inger, som ser innom etter arbeidstid.
Ole Braaten ble født i Grue i Solør 9. september 1902. Som 21-åring kom han til Grorud, slik som så mange andre fra østlandsbygdene har gjort, før og etter ham. De fleste kom for å få arbeid. Ole Braaten kom for å få en utdannelse. Ikke fordi han hadde rike foreldre som kunne betale for seg, men fordi han hadde usedvanlig gode papirer fra de skolene han hadde gått, framhaldsskole og fylkesskole. Dette kan Ole bekrefte med dokumenter i arkivet sitt i stua. Før han kom til Grorud, hadde han prøvd seg i arbeidslivet som andre på samme alder, i skogen og som snekker, der det var arbeid å få. På Grorud hadde han allerede to søstere, og kunne ta inn hos sin svoger Waldemar Blom. I 1921 kom han inn på Ingeniørvåpenets skole i Oslo, som den gangen holdt til i den gamle krigsskolen i Dronningens gate, på hjørnet av Tollbugata. Skolen varte i 5 år og var gratis. Etter utdannelsen var Ole vernepliktig sersjant i hæren. Etter krigen avanserte han til fenrik og i 1951 til løytnant. I 1929 ble han tilsatt hos landhandler Kirkeby på Kalbakken, hvor han senere ble avdelingssjef og arbeidet i 40 år. Han kan vise fram Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste for dette.

Ole Braaten og Turid Holmerud fra Hjembaserte tjenester, de skal til Danmark på pensjonisttur.

Med avsluttet utdanning og sikkert arbeid kunne Ole gifte seg i 1930 med Marta, i Vaterland kirke med ordentlig bryllupsfest etterpå. Det var ikke lett å få seg et sted å bo for nygifte på den tiden, men Ole var godt kjent og anerkjent i sine nære omgivelser. De nygifte kunne derfor flytte inn i leilighet hos Annete Larsen i Skovly, nedenfor Apalløkka. Ole mener det også var avgjørende for Annetes velvilje at han påtok seg to timers undervisning hver uke av Annetes pleiesønn som tok videre utdanning. Etter hvert ble de en liten familie med to barn, Bjørn og Inger, en vanlig familie som fulgte velstandsutviklingen i slutten av 30-årene, til krigen kom.
9. april kom som et sjokk på voksne og barn. Datteren, Inger på fire år, skjønte at noe var forferdelig galt. Tunge tyske bombefly kom lavt inn over Groruddalen med et ukjent bråk. Alle måtte ut for å se med skrekk og gru at krigen var her. Ole kjente sin plikt. Pakket sekken, sa farvel til kone og barn, haiket til Grefsen stasjon og møtte på Hvalsmoen som sersjant i ingeniørvåpenet slik mobiliseringsordren sa.
I Apalløkka satt en mor tilbake med barna. Hva skulle hun tro? Hva kunne hun håpe? Dagen etter var stua stapp full av evakuerte fra Oslo som fryktet bombing av hovedstaden og tok inn over alt hvor det var husrom. Grorud var langt på landet den gang og mye tryggere enn de tette boligområdene i byen. Men Inger følte seg ikke trygg. Hun holdt den nye dokka, Laila, tett inn til seg. Pappa var borte, kanskje tar de dokka også? Hun betraktet de fremmede barna med skepsis. Ole var der han skulle være, i forsvaret av landet.

Det ble mange forflytninger de nærmeste dagene, tilbaketrekninger over Hamar, oppover Gudbrandsdalen til Lesja. Her ble det et opphold. Om kvelden kom tre menn i norske uniformer for å melde seg til tjeneste. De ble avvist som mistenkelige. Det var nødvendig å være på vakt mot fiendtlig infiltrasjon. Dagen etter ble forlegningen, et forsamlingshus, bombet sønder og sammen. Noen hadde rapportert, mener Ole. Denne dagen trodde ikke Ole han skulle overleve krigen. Han var villig til å gi bort klokke og lommebok til en sivilist som ikke hadde greid å komme seg ut av krigssonen. Snart var krigen slutt i Sør-Norge og Ole ble dimittert i Åndalsnes. Det siste han gjorde den dagen var å sørge for at tyskerne skulle få store problemer med å starte de bilene han hadde hatt ansvaret for. Ole kom hjem til familien - uten seier, men han hadde heller ikke tapt krigen. En dag hver uke måtte han melde seg hos tyskerne i Møllergata, under hele krigen. Der fikk han klar beskjed om at en eventuell flukt til Sverige ville få alvorlige følger for familien. En felles flukt ble overveiet, men ikke funnet nødvendig selv om risikoen for å bli tatt var der hele tiden.

Ole fortsatte motstandskampen i det stille, som så mange andre gode nordmenn. Det gjaldt å holde motet og humøret oppe, som et moralsk våpen mot en ideologi som ikke hadde noen rot i et demokratisk Norge og mot en okkupant som ikke kunne aksepteres. Tyskerne inndro alle radioapparater. De ville selv stå for all propaganda uten irriterende fakta fra London. Ole hadde hemmelig radio og fulgte med på nyhetene fra London. Informasjon ble spredd muntlig og skriftlig til dem som var å stole på, og det var de fleste, men ikke alle. Noen upålitelige var kjent, men det var ikke mulig å være sikker på at alle var blinket ut. Når radioen måtte flyttes for å redusere risikoen for å bli tatt, ble det brukt en barnevogn med dobbel bunn, radioen under og en liten, god nordmann på toppen. Garnnøster var sikre "konvolutter" for hemmelige meldinger. Barna var budbærere mellom familier med barn og iblant ellers. De gjorde sin jobb som nyttige ledd i motstanden. Inger forteller dette. Barna lyttet til de voksnes prat og forsto, men lot som de levde sitt eget liv uten å gi tilkjenne at de var klar over foreldrenes farefylte virksomhet. Ingen med sin bevissthet i behold kunne holdes utenfor krigen. Den kan ha satt dype spor i mange barnesinn uten at noen merket det mens det sto på. En dag hver uke gikk Ole til tannlegen på Grorud, eller en annen i familien måtte gå. Tannhelsa var god, men den hemmelige avisa måtte hentes rett etter at den var kommet fra Oslo med en dagpendler som stakk innom tannlegen. Vi er gjerne nervøse når vi ringer på hos tannlegen,

Ole Braatens arbeidsplass i en menneskealder var Kirkebys butikk ved Trondheimsveien på Kalbakken. Fotografert av Knut Skatvedt i 1945.

uten grunn. For Ole og familien var det direkte farlig, men nå er de for sent å spørre om de var nervøse. Den ukentlige visitten hos tannlegen oppveide det nedverdigende tvangsbesøket hos tyskerne hver uke.
Ole forteller om en spennende episode. Han fikk beskjed om å hente noen kasser på fiskehallen med lastebil, og plassere kassene i høyet på "Kirkebylåven" før klokken tre om natta. Dette ble gjort, og alt gikk bra. Hva inneholdt kassene og hvem skulle hente dem? Best å ikke vite slike detaljer, i fall en skulle bli tatt og utsatt for tortur. Dagen etter møtte Ole en mann som mente han visste hva Ole hadde gjort på låven om natta. "Hvordan tror du det vil gå med deg hvis jeg snakker?" spurte mannen. "Hvordan tror du det vil gå med deg," svarte Ole. Det gikk bra med Ole. Den andre interesserer oss ikke lenger. Jeg spør Ole hvem han fikk ordren fra? Det får jeg ikke vite. Det ville være brudd på et taushetsløfte som Ole ikke er løst fra. Derfor tier mannen, og jeg respekterer ham for det.
En flyalarm kunne komme når som helst. Jernbaneverkstedet i Groruddalen var alliert bombemål. Gikk alarmen, var det å søke skjul så fort som mulig. Ole instruerte barna om hvor de skulle løpe, avhengig av hvor de befant seg da alarmen gikk. Inger syntes dette ga større trygghet på skoleveien og ellers. På Bredtvet hadde tyskerne russiske krigsfanger. Barna kastet små pakker med mat over de to gjerdene uten å kunne se gjennom det innerste plankegjerdet om maten kom i rette hender. Tyskerne som patruljerte mellom gjerdene brydde seg ikke om ungene. På idrettsplassen bodde tyskerne i brakker. En dag kom Inger heim og viste foreldrene en karamell hun hadde fått av en tysk soldat. Faren kastet karamellen i søpla. Det skulle ikke være noen fraternisering med tyskerne. Dette måtte ikke gjenta seg. En unødig hard holdning, syntes Inger.
Krigstiden hadde også en hverdag som måtte leves. Det ble mangel på de fleste varer, også mat. "Matauk" var slagordet. Villagris, kaniner, poteter og grønnsaker over alt hvor noe kunne vokse, det var svaret folk måtte gi.

kommer bilde snart

Selv mange som ikke røykte, dyrket tobakksplanter i solveggen. Byttehandelen utviklet seg raskt til et effektivt mønster. Det var på mange måter en lærerik tid. Nøysomhet og samhold viste seg å være våpen som holdt mot et politisk system som ikke passet, mens de ventet på det militære sammenbruddet.
Grorud skole ble tatt av tyskerne umiddelbart etter 9. april. Undervisningen ble holdt i gang så godt det lot seg gjøre i private lokaler. Ole var en tid lærer i denne perioden og hadde elevene heime i stua. Ellers var han i en lengre periode fattigverge for Apalløkka og Sandås. Han fikk detaljert innsyn i hvordan folk levde med store ungeflokker og lav inntekt. Det var hardt for en mann å melde seg på forsorgen. Det var tap av selvrespekt og anseelse i lokalsamfunnet. Det var ikke mye fattigvesenet kunne gi heller. Der det var mange barn kunne ikke alle ha en seng eller dyne hver. Det var å ligge på "flatseng" på gulvet og rydde sammen om morgenen. Her er igjen Ole bundet av taushetsplikten. Han gir ingen detaljer som kan gi oss en sjanse til å identifisere en familie. Det ble bra folk av de som sov på gulvet også, sier Ole. Jeg skjønner at Ole hadde sympati med dem som trengte hjelp og gjerne ville gitt mer om det hadde vært mulig.

Hesten var god å ha til transport av varer i en travel landhandel som Kirkebys. Bensinen var strengt rasjonert, og generatoren med knott var en lite praktisk erstatning. Ole brukte både hest og lastebil til transport. Hesten hadde sine fordeler på korte avstander. Inger minnes hestene. Blakken og Tutta var gode venner som ikke skal glemmes.
I 1949 flyttet Ole med familien til Ammerud-skogen, til Parkenga 2, hvor han fortsatt bor. Ammerudskogen var opprinnelig ment å være et selvbyggerområde for folk fra Oslo, men i mange år måtte selvbyggerne nøye seg med hytter. I dag finner vi knapt noen hytter, men hundrevis av solide villaer i området. Ole har fulgt denne utviklingen som mangeårig styremedlem i Ammerudskogen Vel. Det var en hytte Ole kjøpte i 1949. Den ble bygd om til bolig, og her bor Ole fortsatt med en datter i annen etasje. En sønn og et barnebarn har bygd fine villaer på samme tomta uten at det er trangt om plassen. Ole bor alene nå. Marta døde for noen år siden, etter 60 års ekteskap. Jeg skjønner det er et stort savn for Ole, men han understreker sterkt sin usedvanlig heldige stilling med den nærmeste familien rundt seg. Humøret og helsa er også god. Hver dag får han middag levert på døra. Ellers steller han seg selv. Familien holder kontakten, og han er godt utstyrt med tekniske hjelpemidler for egen sikkerhet.
Det faller meg naturlig å spørre Ole om han har noen gode råd å gi til den som vil bli en vellykket pensjonist. Nei, han har nok ikke tenkt så mye på det, men det er klart at det gjelder hele tiden å holde seg i aktivitet med ett eller annet, så langt kreftene tillater, følge med i det som skjer og ikke ha for store krav, mener han, og aldri gi seg føyer han til med ettertrykk. Under samtalen med Ole merker jeg hele tiden hans gode humør. Han er fornøyd med livet sitt, og det har han god grunn til. "Jeg har alltid hatt hellet med meg," sier han ofte i samtalens løp. Skal vi føye noe til, må det være at han er en beskjeden mann og at det han kaller hell kanskje iblant var det vi kaller dyktighet. Eller er de slik at en gjennom et langt og fornuftig liv kan lære seg å ha flaks?